I samarbeid med Oslo Screen Festival 2014 arrangerte Videokunstarkivet et screeningprogram av nordisk videokunst ved Filmens hus 6. mars, med påfølgende symposium ved Deichmanske/Schous Plass dagen etter. Videokunstarkivet holdt i tillegg en presentasjon av sitt pilotprosjekt.

De nordiske deltakerne i panelet var:
Anne-Karin Larsson fra Filmform, Sverige
Juha van Ingen fra Northern Video Art Network (NOVA), Finland
Kristin Scheving, 700IS Reindeerland, Island
Vesa Puhakka fra AV-Arkki, Finland
Per Platou fra Videokunstarkivet, Norge (moderator).

Med fem representanter med bakgrunn fra vidt forskjellige modeller for arkivering og distribuering av videokunst la Per Platou frem følgende problemstillinger under symposiet:

• Hvor interessant er det å opprettholde forestillingen om «nordisk» fra et kunstnerisk perspektiv?
• I hvilken grad kan og bør våre individuelle arkivpraksiser tilpasse seg hverandre?
• Hvordan ser framtiden ut i form av produksjons-og distribusjons modeller?

Merkelapp Nordisk

Med bakgrunner både fra arkivering og distribusjon av videokunst, var panelet enstemmige i at den nordiske merkelappen fungerer mest som en praktisk ramme når det kommer til finansiering, søknader og som knagg for internasjonale kuratorer. Vesa Puhakka fra AV-Arkki trakk frem problemet med at vi drukner i informasjon og betegnelsen skaper en struktur og et slags geopolitisk referansepunkt. Anne-Karin Larsson trakk frem prosjektet Hit The North – Nordic film and videoart som et eksempel på hvordan den nordiske betegnelsen har blitt brukt som et konstruktivt samlebegrep. Filmen med 49 arbeider er et pilotprosjekt støttet av Nordisk Kulturfond med internasjonal distribusjon av eksperimentell film og videokunst som siktemål. Filmform ønsker med dette å skape et større kontaktnett og gjøre denne kunstformen mer synlig på et internasjonalt nivå. Larsson får ofte henvendelser fra utenlandske kuratorer som ønsker å bli presentert for nordisk/skandinavisk videokunst, og startet derfor dette pilotprosjektet som har blitt veldig populært. Utover dette mente panelet at begrepet «nordisk» ikke betyr noe i rent kunstnerisk forstand. Man bor nødvendigvis ikke i det landet man kommer fra, og kunstnere arbeider på tvers av landegrenser og jobber bredt hvor nasjonalitet ikke nødvendigvis er av betydning.

Samarbeid om bevaring av videokunst

Da spørsmålet om i hvilken grad de individuelle arkivpraksiser kan og bør tilpasse seg og hjelpe hverandre ble stilt, trakk flere i panelet frem torsdagens presentasjon av Videokunstarkivet, der Per Platou fortalte om pilotprosjektets historikk og oppbygning. Kristin Scheving fortalte at de ligger i bakevja på Island hva gjelder forvaltning av den islandske videokunstarven, som bl.a. innbefatter det enorme arkivet til pionéren Steina Vasulka. Hun er allerede i forhandlinger med Videokunstarkivet om å implementere den databaseløsningen de har bygget opp.

Anne-Karin Larsson trakk frem at presentasjonen hadde gitt henne gode politiske argumenter til hennes kommende møte med Kulturdepartementet i Sverige. Hun, som resten av panelet, jobber med å tydeliggjøre viktigheten av å bevare den digitale kunsten på lik linje med andre tradisjonelle kunstformer. Hun understreket viktigheten av å dele på kunnskap og erfaringer siden de nasjonale organisasjonene hver for seg er små og ressurssvake. Utviklingen på dette feltet skjer enormt hurtig og det er lett å havne i bakevja, det er dumt om vi hver for oss må finne opp kruttet hver gang, påpekte hun. Siden alle de eksisterende nordiske aktørene jobber ut fra forskjellige prinsipper vil det dog ikke finnes en perfekt løsning som kan brukes uten videre, men mye av kunnskapen og erfaringene kan deles.

Scheving og Puhakka trakk fram viktigheten av å møtes fysisk for å utveksle idéer, ikke kun jobbe teoretisk/politisk gjennom formaliserte kanaler. Det å få muligheten til å observere hvordan andre jobber er svært nyttig og tidsbesparende, det er mange som har forsøkt å starte arkiver uten å lykkes så her er det flere fallgruver påpekte Puhakka. GAMA (Gateway to European Media Art Archives) ble trukket frem som et eksempel av Per Platou. For noen år siden ble det utviklet en felles plattform som innbefattet viktige arkiver rundt i Europa, og det ble brukt masse EU-midler på utviklingen av en felles nettportal. Da pilotprosjektet gikk tom for penger ble prosjektet frosset. GAMA er et eksempel på at å samle alle initiativer i ett organ ikke fungerer, slik også Larsson påpekte. Platou mente at nettverket fortsatt har en viktig funksjon, men da mer som et sosialt «hands on» møtested slik Scheving og Puhakka etterlyste.

Fremtidens produksjons-og distribusjonsmodeller

Viktigheten av å ha forskjellige typer plattformer for bevaring av video- og mediakunst var det bred enighet om i panelet, selv om alle jobber ulikt. På spørsmålet om hvordan fremtiden ser ut i form av produksjons- og distribusjonsmodeller var det naturlig nok forskjellige meninger og stort engasjement fra salen. Vesa Puhakka forklarte at hos AV-Arkki ligger alle filmene online, hvorav noen er passordbeskyttet og forskere og kuratorer kan få tilgang ved forespørsel. Streamede visninger har blitt gjennomført på festivaler ved bruk av denne metoden. Det viktige for AV-Arkki er å ha en tydelig tilstedeværelse online. Medlemmene består av finske kunstnere, som kan levere ett nytt verk per år til arkivet. Det ble videre spurt om kunstnerne får betalt for disse visningene, og det kom kritiske kommentarer til at kunsten vises på en dataskjerm og ikke i et galleri. Puhakka forklarte at enkelte festivaler får vise verk gratis, men de fleste må betale. AV-Arkki ønsker å distribuere og promotere både nye og eldre verk fra et i hovedsak åpent arkiv, og har derfor valgt denne modellen.

Platou kommenterte at den tradisjonelle distributøren kanskje har utspilt sin rolle, og tror på en mer direkte kontakt mellom kuratorene og kunstnerne. Et stort «uredigert» arkiv kan synliggjøre alt som faktisk finnes, og relasjonen mellom forskjellige verk og kunstnere gjennom forskjellige epoker. Videokunstarkivets modell er et statlig ikke-kommersielt prosjekt som legger til rette for at mange eksterne aktører kan bruke forskjellige deler av innholdet på forskjellig måte. En kurator og en kunsthistoriker har nødvendigvis forskjellige fokus, og Videokunstarkivets jobb blir da å samle og kartlegge informasjonen hvor interesserte kan ta direkte kontakt med kunstnere uten nødvendigvis å måtte gå gjennom noen distributør som allerede har gjort et forhåndsutvalg. På spørsmålet om man i det hele tatt trenger distributører og gallerister lenger, svarte Platou at det i fremtiden muligens vil oppstå et større behov for «agenter» eller gatekeepers, som sjekker det faglige innholdet. Han understreket viktigheten av gjennomgående transparens i dette arbeidet, slik det f.eks. praktiseres hos Wikipedia.

Larsson på den andre siden trakk frem fordelene for kunstneren med å ha distributør da disse ofte jobber med kunstnernes rettigheter. Hun fortalte at Filmform stadig må oppdra institusjonene og at det kan være vanskelig for en kunstner å gjøre dette alene. I Finland har situasjonen i følge Puhakka blitt mye bedre med tanke på honorering av kunstnere – nå vet institusjonene at de må betale for visningene. På Island har videokunst historisk sett ikke blitt honorert, men som i Finland har også dette snudd.

Hege Tapio som driver i/o lab i Stavanger var blant publikum og informerte at de kuraterer visninger av videokunst i offentlig rom gjennom prosjektet Public Art Screens. Det blir vist kunst på skjermer ved skoler, kulturhus, banker og hoteller. Her får kunstnere betalt for å vise verkene sine. Hun understreker den tidligere nevnte viktigheten av et stort referansearkiv, da dette gir kuratorer et oppdatert og aktuelt sted å starte.

Et ønske om større synlighet av den nordiske videokunsten ble ytret av Daniela Arriado fra Screen City, Stavanger. Hun trakk frem Loop-festivalen i Barcelona hvor det selges og kjøpes videokunst (etter modell av f.eks. Art Basel), men hvor Norden er svært underrepresentert. Hun lurte også på hvordan kuratorene skal finne de forskjellige arkivene og hvordan promoteringen foregår, uten at det kom veldig tydelige svar fra panelet. Arriado oppmuntret til å tenke i nye baner og å ha større fokus på formidling.

Videre kom det også spørsmål til hvordan Videokunstarkivet velger sin katalog. Platou svarer at det norske arkivet ikke er «kuratert», men at alt som produseres og vises i prinsippet skal registreres. Den moderne kunstverdenen er så kompleks at oppfattelsen av hva som er god og dårlig kunst, relevant og irrelevant nødvendigvis endres i takt med tiden, og at man kan gå glipp av viktige sammenhenger ved å utelate visse kunstnere og verk. Han understreket også at det faktisk er mye mer arbeid å gjøre selve utvelgelsen enn å registrere alt man kommer over, og at datakapasitet ikke lenger er noen stor utfordring.

COPYRIGHT

Hvordan rettighetene til kunstnerne skal ivaretas var et gjennomgående tema og Ivar Smedstad lurte på hvordan vi kan være sikre på at kunstneres rettigheter blir ivaretatt om man for eksempel er registrert i Videokunstarkivet. Platou fortalte at dette spørsmålet jobbes med kontinuerlig og som ved AV-Arkki vil tilgangen til å se selve videoarbeidene foreløpig være begrenset til å gjelde profesjonelle miljøer, der man må søke om tilgang til databasen. Å søke i metadata (verktitler, kunstnere, årstall osv) vil dog være mulig for alle. Ellers trakk han frem Creative Commons som en mulig lisensieringsform for kunstnere, som muliggjør mangfoldiggjøring uten at man behøver å være redd for å bli utnyttet av kommersielle aktører.

Ved NOVA i Finland var de tidlig ute med å kontakte advokat for å lage kontrakter som nettopp beskytter både kunstnerne og andre aktører. Skulle videoen bli misbrukt vil kunstneren stå sterkt ved en evetuell sak. Ved Filmform har de eksempler på kontrakter liggende ute på sine hjemmesider som er til fri bruk for kunstnere og institusjoner. Larsson påpekte at uavhengig om man driver et arkiv eller er distributør bør denne informasjonen være enkelt tilgjengelig.

Marit Roland er utdannet billedkunstner og formidler, bosatt i Oslo.