Referat fra seminar om Speculative Archive, ANX/Oslo, 14.februar 2013
av Anne Marthe Dyvi, formidlingsansvarlig ved Videokunstarkivet

Nina Wenhart er kunsthistoriker og uavhengig forsker, med mediakunst som spesialfelt. For tiden skriver hun om Det spekulative arkivet og eksperimentell bevaring av digital kunst. Hennes masteroppgave i Media Art Histories handler om bruken av deskriptive metadata.

Hun har jobbet i flere år med dokumentasjon og arkivering av kunst i nye medier, tidligere for Ludwig Boltzmann Institute for Media.Art.Research og har tidligere vært leder for Ars Electronica Futurelab’s videostudio. Hun har undervist i ‘Prehystories of New Media’ på School of the Art Institute of Chicago (SAIC) og for Media Art Histories program på Danube University i Krems.

I seminaret redegjorde Nina Wenhart for utfordringene i kunstfeltet når det kommer til å bevare kunsten laget i og for nye medier, og hvordan noen av arkivene har gått frem i utviklingen av sine metadata. På hvilke premisser konstrueres metadata og hvor funksjonelle er disse i dagens digitale kunstarkiver?

Wenhart har i sin forskning finlest og analysert arkivenes databaser og tilhørende metadata. Hvordan de korresponderer og er organisert. Samlet sett viser forskningen et vell av tilsynelatende tilfeldige metoder og resultater. I starten av sitt forskningsprosjekt oppdaget hun et felt av digital kultur, kunst og arkiveringspraksiser med lite tenkning og forskning rundt bruken av metadata. Refleksjonen på dette området var ennå ikke kommet til – en kjent problematikk innenfor mediakunsten. Arbeid med nye problemstillinger fordrer praktikerne til å kombinere egne erfaringer med teori. I internettets tidsalder har hastigheten imidlertid vært så høy, at det er lettere å gjøre enn å tenke (eller i det minste å overføre tenkningen til tekst). Nye digitale uttrykksformer trenger folk som Nina Wenhart som evner å kombinere det praktiske med det teoretiske for å tilgjengeliggjøre aktiviteten i det samtidige kunstfeltet.

Dystopia – det vil gå tapt

Nina Wenhart fortalte oss om bekymringen for det digitale forfall de siste tiårene – alt som har gått tapt eller vil forsvinne av vår digitale kulturarv. UNESCO har siden midten av nittitallet hatt dette på agendaen, og jobbet for å demme opp utviklingen. Bekymringen har ikke vært grunnløs, mye er borte, men Wenhart påpekte også at forsvinningen kan sies å være en integrert del av den digitale kulturen selv. Det går altså an å betrakte denne forvitringen som et premiss snarere enn et problem. At vi i stedet for resultater har prosesser. At påvirkningen av media og tid lager digitale uttrykk som ikke er sammenlignbare med den materielle kulturarven. Data og digitale uttrykk er i seg selv pågående prosesser påvirket av det foranderlige: tid og mediekanaler brukt i overføringen, er medskapere av selve det kulturelle uttrykket.

Objektene i arkivet

Så hvis vi bruker denne synsvinkelen og fokuserer på bevaring av digital kunst, må vi se det digitale arkivet som noe annerledes enn det materielle arkivet. Fra et filosofisk ståsted kan man spørre seg hva som konstituerer et objekt i det digitale arkivet. Og helt konkret i forhold til metatagging: Hvordan skal vi arkivere dette objektet?

Metataggingen kan ses på som portalen mellom den digitale og den fysiske verdenen. For oss brukere av digitale arkiver må denne døren ha et gjenkjennelig dørhåndtak. Et sett med metadata er ikke nødvendigvis en logisk eller kjedet sammenheng, men ord og begreper som peker mot kontekster eller betydninger objektet kan ses i sammenheng med. Dette betyr også at denne serien med ord kan virke merkelige og ukjente på oss.

Det er derfor av betydning at vi forstår et sett med metadata som noe selvstendig, noe som bare er funksjonelt når det er konstruert innenfor en bakenforliggende semantisk struktur. For at metadata skal fungere i en gitt kontekst er det derfor viktig at en eventuel hierarkisk struktur ikke “forurenser” denne relasjonelle oppbygningen, til tross for at det står i kontrast til vår tradisjon for systemer.

Den hierarkiske tradisjonen

Tenk igjennom hvordan du oppbevarer noe, hva som helst. For eksempel frukt i en skål, eller sokker og truser i skuffen din. Mest sannsynlig vil du lage et system basert på andre systemer fra din erfaring. Gruppere, basert på et slags hierarki. Dette er måten hjernen vår systematiserer ting, hvordan vi arbeider i vår kultur.

I vår kultur er vi vant til og formet av et hierarki av ting, av makt, av systemer. Vi posisjonerer oss i verden i det lille og det store, både hvordan vi relaterer oss til mennesker, og i praktiske handlinger som for eksempel å skrive en artikkel. Det betydningsfulle settes på topp, resten følger etterpå. Men internettets form var både skapt og fungerer bit for bit, i tråder og relasjoner uten nødvendigvis en overordnet plan eller idé. Helt fra begynnelsen var det både en avsender og en mottaker, de aktive TO, totalt avhengige av hverandre. Når du taster inn et ord i søkefeltet er det deg som definerer ordet, og du blir servert hvilken relasjon dette ordet har i diverse andre kontekster på internett. Utvalget du nå velger fra vil igjen definere hvor du ender opp. Ferden din redefineres konstant av deg selv og utvalget du vandrer rundt i. Relasjoner og re-relasjoner.

Men metatagging i dag bør ikke skje ut ifra en hierarkisk tankegang. En tag er en representasjon, et endepunkt av en kontekst, ikke gruppérbare ‘ting’. Denne flate strukturen av relasjonelle prosesser er det Nina Wenhart observerte at metataggere flest ikke hadde lagt vekt på i sitt arbeid. Å lage metadata uten å bygge det opp hierarkisk kan være utfordrende for mennesker i relasjonelle hierarkier. Strukturene og metodene er alltid vanskeligere å få øye på enn de enkeltstående delene som skal ordnes.

Å tenke på nytt – det digitale arkivet

Nina Wenhart viser gjennom sin forskning at vi må være bevisste at vår tradisjonelle måte å systematisere på legger et grunnleggende premiss for hvordan vi former våre nye systemer. At å arkivere et digitalt objekt er annerledes enn å arkivere et fysisk objekt på grunn av prosessen det digitale objektet tilhører. Ved å forstå objektet vil evnen til å forkaste gamle tradisjoner for organisering og systematisering følge, og vi blir i bedre stand til å ta vare på dem.

Konstruksjonen av metadata bør stemme overens med den prosessuelle formen de digitale objektene utgjør ved selv å være prosessuelle. En må godta et bevegelig system der man kan tilføre og trekke fra data/tags uten å flytte på noen hierarkiske strukturer, ikke endre deres innbyrdes posisjon. Digitale arkiver over f.eks. mediakunst bør ses på som foranderlige og utviklende prosesser – dette er en rikdom og deres ‘sanne’ natur og ikke noe problem i seg selv.

Så alt er ikke tapt, men som barndommen er for den voksne, heller en del av en naturlig utvikling.