Born Digital
Med utgangspunkt i samtidige problemstillinger som «hva er det digitale objektet, bevaring og visning av digital kunst og plassen digital kunst har hatt og vil få i kunsthistorien», arrangerte Videokunstarkivet et seminar med Annet Dekker den 26. oktober 2013.
Annet Dekker har siden slutten av nittitallet beskjeftiget seg med problemstillinger knyttet til tidsbasert og digital kunst fra sin base i Nederland. Tittelen på hennes PhD, «Archaeology of the Future», understreker sammenhengen mellom den digitale virkeligheten, og dens porøse fortid og fremtid.
Når innholdet er avhengig av mediet for å kunne erfares
Et stykke nettkunst finnes ikke uten et nett. Ettersom kunstformen, digital kunst, er ung har den også flasket opp sine aktører parallelt med sin egen utvikling. Annet Dekker er en av disse aktørene, og har vært medvirkende til viktig forskning og publisering om den digitale kunstens bestanddeler og vilkår. I dag er hun kurator og uavhengig forsker i et felt for digital kunst. Et felt med en historie som det streves med å forstå behovene til og å ta vare på.
Konkretisering av, og arbeid med å møte disse utfordringene gjør Dekker i utgivelsen, «Speculative Scenarioes», en samling tekster skrevet av ulike bidragsytere med digital kunst som område. Utgivelsen ble til for å belyse kategorien «digital kunst», og dens karakteristika, samt utfordringer med eget sitt ’jeg’. Når et kunstverk er en representasjon av data, hva da? Og hvordan ser den digitale kunstens fremtid ut?
Det digitale fosteret
Tittelen på seminaret, Born Digital, poengterer nettopp livet til og kroppen til dette fosteret som den digitale kunsten eller objektet er. Det eksisterer kun i den digitale sfæren, men som kunst påvirker den naturligvis også det virkelige liv, og fødes av kunstnere som opererer i verden.
«Born digital art» karakteriseres av kunstuttrykk som digitale tekster, bilder, video, og lyd, og som er avhengig av digitalt avspillingsutstyr og andre digitale komponenter.
Verkene kan være uavhengige, eller avhengig av påvirkning fra mennesker eller prosesser, gjennom interaksjon eller reaksjon. Kunstverkene har ingen analog variant, men er skapt for og med det digitale. Nettkunst eller mediekunst er andre begreper brukt om det samme, men er ikke like konsekvente begrep med tanke på digital versus analog.
«Born digital art» skiller seg fra digitaliserte kunstuttrykk som har analoge versjoner, der digitaliseringen er en omgjøring eller tilpassing til å kunne vises eller samles ved hjelp av digitale komponenter. Dette materialet er reproduksjoner, og kan kalles vår digitaliserte kulturarv.
De digitalfødte verkene har ikke de samme utfordringene som kultur vi digitaliserer for bevaring, men heller noen helt særegne trekk som Dekker delte med oss. Trekkene ble avdekket på et seminar hun arrangerte i 2009, «Archive 2020» på Viritueel Platform i Nederland, der fremtidsscenarioer for digitalt innhold ble drøftet og spekulert rundt. Seminaret ble også utgangspunktet for «Speculative Scenarioes» gitt ut av Baltan Laboratories (2012). Baltan Laboratories initierer og formidler innovativ forskning og utvikling i skjæringspunktet mellom kunst, design og digital kultur.
Å bevare kunstverkets «jeg»
Et digitaltfødt arbeid kan være avhengig av kildekode, software eller hardware i bruk i den tiden verket ble skapt for å bli vist. Det kan være avhengig av interaksjon fra aktivitet på internett eller fra brukere. På et vis kan man si at det digitale kunstverket har to kontekster, den kunsthistoriske, samt historien til de tekniske komponentene. Og når to kontekster opererer sammen påvirker de hverandre og kompliserer det hele ytterligere. Verkene har jo en fantastisk og også utfordrende måte å kommentere nettopp de mediale prosessene de benytter seg av. Og mediene er i endring, noe som trekker verkene med seg. Så kanskje vi kan bruke et regnestykke som en visualisering av det hele: kontekst x kontekst = kontekst2.?
Man står derfor overfor konkrete problemstillinger, slik som behovet for å bevare software og hardware som muliggjør en visning av et verk, i tillegg til ønsket om å bevare kunstverkets jeg, som baserer seg på en svært omfattende og omskiftelig kontekst.
Ctrl+S
Hvordan skulle vi for eksempel ha lagret «LO», et forsøk på å skrive «log in» før computeren brøt sammen på UCLA i 1969? Dette var den første meldingen forsøkt sendt over Arpanet, det som senere skulle bli internett. Det var ikke et kunstverk, men meldingen har helt klart en enorm bevaringsverdi. Det er heller ikke en ting, det er en kommando av data. Slik mange digitalfødte kunstverk også er. I dag er den bevart i vår kollektive hukommelse, og i en rekke skrevne referanser på nett samt omtalt på et arkivert loggnotat skrevet med blå kulepenn samme dag. Verdens første melding sendt på internett lever på folkemunne. Men det er den sansbare delen av verket. Datakoden er igjen noe annet og skal omkodes av en maskin. En SDS Sigma 7 fra 1969, for å være presis, og hvem har vel en slik stående?
Den digitale kunstarvens alderdom
Det som kan og bør bevares er konkrete deler av verket, som kildekode, data, software og hardware, altså komponenter som muliggjør en visning eller rekonstruksjon. Ikke alle verk tillater dette, men muligheten for bevaring øker ved hjelp av bevissthet om verdiene i dette materialet, kunnskap om hva som skal til for å bevare.
Denne oppgaven gjøres best gjennom samarbeid mellom aktører med de samme utfordringene, på tvers av mandat og institusjoner. Museet og galleriet, samleren og de statlige organer trenger hverandre for å møte den digitale kunstarvens alderdom.
Men mest av alt ser det ut til at en modernisering av forståelsen av hva kunsten er, hva et digitalt objekt er, må spres til et større publikum enn de som produserer digitalfødt kunst og deres kuratorer. Bevissthet er første punkt på listen, og med seminaret ’Born Digital’ arbeidet Dekker flittig videre med sitt opplysningsarbeid.
«Born Digital» ble arrangert av Videokunstarkivet på ANX 26. September 2013.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.