Å bevare det flyktige

Etter flere års arbeid utkom Norsk kulturråds videokunstutredning «Å bevare det flyktige», vinteren 2007. Publikasjonen pekte på at mye norsk videokunst var i dårlig teknisk tilstand, var lite tilgjengelig, og ble lite vist, og anbefalte etablering av et nasjonalt arkiv for videokunst. Arkivet skulle sikre at videokunst bevares, sikres, restaureres, konserveres og/eller oppdateres teknisk, og sørge for at de verk og det materialet som blir bevart, blir gjort tilgjengelig og formidlet på ulike måter.

Kulturrådet støttet utvalgets anbefaling og i desember 2010 ble det utlyst et tre-årig pilotprosjekt. Høsten 2011 ble oppdraget tildelt PNEK (Produksjonsnettverk for elektronisk kunst), som fikk ansvaret for å utvikle en organisasjons- og driftsmodell for et landsdekkende arkiv og kompetansesenter og -nettverk for videokunst. Digitalisering, arkivering og formidling skulle baseres på samarbeid mellom ulike faginstitusjoner, miljø og organisasjoner og arkivering og tilgjengeliggjøring skulle baseres på åpne standarder som gjør det mulig med samkjøring med andre systemer og mellom fagmiljø. Stortingets forutsetninger for arkivutvikling og -system skulle ligge til grunn for prosjektet.

Pilotprosjekt 2011-2015

Pilotprosjektet ble gjennomført fra 2011-2015 med Per Platou som prosjektleder og Ida Lykken Ghosh som koordinator. Det ble også oppnevnt en ressursgruppe bestående av Marit Paasche (med hovedansvar for forskning), Ivar Smedstad (eldre teknikker) og Anne Marthe Dyvi (formidling). Norgesfilm AS var teknisk hovedpartner. Pilotprosjektet var finansiert av Norsk kulturråd, som står som formell eier av prosjektet.

I prosjektperioden ble det jobbet parallelt med utvikling og utprøving av tekniske løsninger; innsamling, digitalisering og katalogisering av materiale; forskning, blant annet i form av dybdeintervjuer med norske videokunstnere; samt at de overordnende retningslinjene og prinsippene for Videokunstarkivet ble utformet.

Kartlegging, innsamling og digitalisering
Kartleggingen og innsamling av materiale bygget videre på tidligere forsøksprosjekter som Atelier Nords videoarkiv/digitaliseringsprosjekt fra 2005, Kunstcentralens liste over norske videoverk fra 1998 og Atopia/Farhad Kalantarys arbeid som ledet fram til utstillingen Retrospektiv. Film- og videokunst i Norge 1960-90 i 2011. Videokunstarkivet har i tillegg fått bidrag og hjelp fra en lang rekke enkeltkunstnere og av institusjoner som Henie-Onstad Kunstsenter, Kunstnernes Informasjonskontor, Museet for Samtidskunst, Punkt Ø, Høstutstillingen, Zoolounge, Universitetet i Oslo / Intermedia, Sceneweb, Kortfilmfestivalen, Norsk Filminstitutt, Kunstbanken Hedmark Kunstsenter og NRK.

I prosjektperioden ble det prioritert å digitalisere verk fram til og med 1980-tallet siden disse er mest utsatt for forvitring, og fordi avspillere og kompetanse til å bruke disse er i ferd med å bli borte. Da pilotprosjektet utløp var det registrert om lag 2 000 videoer, hvorav ca 500 var digitalisert, samt at et hundretall analoge mastertaper var arkivert. Mesteparten av den før-digitale videokunsten er i dag i trygg forvaring i Videokunstarkivet, samtidig som samlingen av samtidsvideo stadig øker.

Prinsipper og retningslinjer
Videokunst er et flytende begrep som vanskelig kan isoleres, og som i løpet av sin korte historie har inngått i en rekke forskjellige sammenhenger. Selv om Videokunstarkivet har valgt å plassere videokunsten i en billedkunstnerisk kontekst, knytter det også forbindelser til både film-, performance- og mediakunstfeltet og andre relevante uttrykksformer. I tillegg til klassiske videokunstarbeider og videoinstallasjoner inneholder arkivet derfor også alt fra eksperimentfilm til dokumentasjon av forskjellige former for tidsbasert kunst. Prinsippet for katalogiseringen er at hvert verk og hver kunstner skal behandles individuelt.

Bedømmelsen av kunstens kvalitet og betydning er alltid i endring. Siden ingen vet hva som vil sees på som viktig eller bra om 50 år, arbeider Videokunstarkivet etter prinsippet «alt skal med». I tillegg til videofiler etterstreber arkivet også å inkludere mest mulig foto, tekst, dokumentasjon, nettlenker og annet som er relatert til videoarbeidene, og til kunstnerne i arkivet. I samsvar med Nasjonalmuseets øvrige praksis, er det ikke mulig å slette verk fra arkivet.

Videokunstarkivet skal være et arkiv for fremtiden og etterstreber derfor å inneholde originalfiler av høyest mulig kvalitet. Når det gjelder digitalisering av før-digital video er det valgt en oppløsning som ivaretar verkenes «materialitet» knyttet til spesifikke teknologier, og som er av en slik kvalitet at man i prinsippet skal slippe re-digitalisering senere. Også i innsamlingen av nyere digital video bes det om originalfiler i høyest mulig oppløsning.

Archive Tool
Videokunstarkivet drives ved hjelp av Archive Tool, en programvare utviklet i nært samarbeid med Norgesfilm og Toxus, og skreddersydd for arkivering, visning og distribusjon av video. Alle oppføringer og endringer i databasen blir logget, og alt som skjer i databasen er reversibelt for administrator (som i Wikipedia). Skjer det en feil i databasen, kan den alltid rettes opp igjen. Archive Tool transkoder automatisk til de visnings-/distribusjonsformater man til enhver tid måtte trenge. Programvaren har åpen kildekode og kan dermed tas i bruk og videreutvikles av andre.

De forskjellige brukerne av videokunstdatabasen (som administrasjon, kunstnere og forskere/kuratorer) har forskjellige tilgangsnivåer i Archive Tool. Alle brukergrupper kan bla gjennom og forhåndsvise de digitaliserte videoarbeidene i databasen. Kunstnere med arbeider i arkivet kan til en hver tid også laste ned eget materiale fra arkivet, legge til og redigere metadata knyttet til egne verk, samt laste opp nye arbeider. Kunstnere kan også dele sitt materiale med eksterne brukere. Kuratorer, forskere og andre med tilgang til databasen kan bla gjennom og forhåndsvise alle arbeider i databasen, men kan ikke laste ned noe uten eksplisitt tillatelse fra kunstneren.

Etter pilotprosjektet

Da pilotprosjektet tok slutt i oktober 2015, hadde Videokunstarkivet utviklet et ferdig arkivverktøy og registrert ca 2 000 videoer, hvorav ca 500 var digitalisert, samt at et hundretalls analoge mastertaper var deponert. I rapporten konkluderte prosjektledelsen med å foreslå etablering av Videokunstarkivet som en egen institusjon og at Nasjonalbiblioteket skulle stå for arkivering av store masterfiler, samt eventuelle fysiske gjenstander.

Etter pilotprosjektet utløp har Kulturrådet gitt mandat for videreføring av pilotprosjektet flere ganger. I denne videreføringsfasen, fortsetter Videokunstarkivet å drifte arkivløsningen, å ivareta og sikre databasen og det analoge originalmaterialet, samt å digitalisere og samle inn nytt materiale.

Høsten 2016 vedtok Kulturrådet at Videokunstarkivet ikke skal opprettes som egen stiftelse, men skal underlegges eksisterende nasjonale institusjoner. Nasjonalbiblioteket skal ha ansvar for arkivering av masterfiler og kassetter/fysisk materiale, mens den endelige avgjørelsen om den kunstfaglige driften av VKA blir tatt innen utgangen av 2018.

I en uttalelse til Kulturdepartementet i desember 2017 foreslo styret i PNEK følgende prinsipper for Videokunstarkivet

  •  VKA er et bredt anlagt referansearkiv som systematiserer info om alle norske kunstnere og videoverk som har vært produsert siden 1960-tallet. Herunder digitale videofiler, foto, tekst, dokumentasjon, weblinks og annet som er relatert til kunstnerens virke og som kan sette videoarbeidene i kontekst.
  • VKA foretar ingen siling av arbeider (bra/dårlig, viktig/uviktig osv) – tommelfingerregel er imidlertid arbeider og kunstnere med en eller annen forbindelse til Norge.
  • Kunstneren har alltid full råderett over bruk/visning av egne arbeider (dvs at kuratorer eller andre som ønsker å vise arbeider offentlig må gjøre avtale med kunstneren først). Databasen er søkbar for kunstnere, forskere, kuratorer og institusjoner, men man må ha passord (gratis) for å logge inn.
  • Databaseverktøyet Archive Tool muliggjør kontinuerlig opplasting/transcoding og deling av nye og gamle videoarbeider. Denne tjenesten, samt ev digitalisering av arbeider, skal være gratis for kunstneren.
  • Masterfiler/metadata lagres hos Nasjonalbiblioteket, og databasen skal oppdateres fortløpende.
  • Ingen kan slette verk fra arkivet, heller ikke kunstneren selv (men altså begrense/evt nekte offentlig visning). Dette er i samsvar med Nasjonalbibliotekets øvrige praksis.
  • VKA skal ikke eie videoverk, og driver ikke distribusjon/salg av enkeltarbeider. VKA skal derimot legge til rette for formidling og kommunikasjon gjennom andre eksterne aktører (galleri/distributør/kurator etc)