Samtaler med norske videokunstnere, Toppsak

Kristin Bergaust # Samtaler med norske videokunstnere

Ved mediers begynnelse

Kristin Bergaust (f. 1957) er ikke bare en av Norges tidlige videokunstnere, hun er også en utvikler og fremmer at den elektroniske kunsten, av nettkunst og kunstutdannelse. Både med sine kunstneriske arbeider og sitt utrettelige arbeid for og i det elektroniske feltet og på kunstskoler, har hun holdt aktiviteten oppe med alternative uttrykk og medier siden tidlig på åttitallet.

– Det begynte med tegning, jeg har jo alltid tegnet. Vi sitter i Kristin Bergaust sitt studio i et anneks i hagen på Nesodden og det er høst. Det lille rommet blir godt oppvarmet av datamaskiner og annet teknisk utstyr som står på. Hun og mannen, Pucho Alexis Parra, i gang med å sette i stand en låve flyttet hit fra Østerdalen, som skal bli det nye ‘store studio’. Han jobber med dokumentar, grafikk og skulptur. Bergaust jobber med video med mer, og har gjort det helt siden 1983. Hun har hatt base på Nesoddden siden 1996, uten mye omflakking de siste årene.

– Jeg kommer ikke fra noe sted, jeg har flyttet for mye til det. Som førstefødte i en familie der far utdannet seg til lege og prøvde hva som fulgte med av praksisjobb og distrikts-stillinger landet over, ble skolene og miljøene mange. Men hun likte det uforutsigbare i en nomadisk tilværelse, familien i bevegelse, og ble heller skeptisk når det ble slått rot og kjøpt møbler. I 1979 begynte hun å studere på Blindern. Kunstutdannelsen kom først etter flere år på universitetet med fag som kriminologi, litteratur og nordisk språk, da tegningen tok sånn overhånd at det måtte få sin oppmerksomhet. Kunsten hadde ikke vært ukjent for Bergaust, men hun så på det som noe litt trangt og så ikke hvor hun skulle passe inn i utdanningsinstitusjonene på kunstfeltet.

Kristin Bergaust

Kristin Bergaust. Foto: Anne Marthe Dyvi

Inngangen

Inngangen til kunst og video skjedde på Strykejernet kunstskole, som den gang holdt til hjemme hos rektor Thorleif Gjedebo.

– Han kom trekkende med et videokamera en dag og lurte på om ikke dette var noe for meg! Det har vist seg at han hadde rett i det. Sammen utforsket de kameraets muligheter, eksperimenterte med maling på plexi og performance foran kamera. Det var ingen redigering annet enn rett i kameraet. På Strykejernet var det høyt under taket for lek og utforsking, med studenter og undervisere. En mer konservativ holdning opplevde Bergaust da hun noen år senere søkte Statens Kunstakademi med verkene sine. Der ble video sett på som et ’tillegssfag’. De tok rett og slett ikke imot hennes portfolio da den inneholdt video, og de ba henne sende malerier og tegninger for å bli vurdert til opptaksprøvene. Så hun sendte inn en ny portfolio med tegninger og malerier som de ba om, og ble valgt ut.

Svar fra Kunstakademiet

Svar fra Kunstakademiet

Under opptaksprøven som foregikk en hel uke leverte hun tegning og maleri nok for å komme inn på malerlinjen, men i den ene frie oppgaven som var tillatt, da laget hun video. Om de hadde utstyr til å se dette bidraget vites ikke. Utstyr til å lage video hadde hun med selv. Det har vært et tilbakevendende trekk ved å jobbe med video, og andre nyere medier; ta alt utstyr med selv, ikke regn med verken teknisk assistanse eller utstyr.

Fra Akademiet husker hun at video ble sett på som vanskelig, rart, og en repeterende diskusjon om ‘kan dette være kunst’ foregikk rundt henne. Det blåste hun i, det interesserte henne mer å gjøre video og å utforske mulighetene i nye medier. Diskusjonene var mange, og kampen pågående i dette nye kunstmediet, og hun måtte til stadighet forsvare uttrykket sitt. I det miljøet det derimot ikke var vanskelig, var på Cafe Vera , en ulovlig cafe i en bygning der også Radio Orakel 1 og mange andre kulturelle innovatører holdt til. Dette var Bergaust miljø også før hun kom inn på Kunstakademiet. Der var medieuttrykkene mange og frie. Der ble video sett på som subkultur, og en naturlig del av tiden, av musikk og performance. Også her ble det vist uttrykk som igjen inspirerte Bergaust eget arbeid, som for eksempel Einstürzende Neubauten, et tysk industri/støyband med høy performancefaktor. Det var på denne tiden at MTV kom og musikkvideoene preget kulturen i stor grad. Musikkvideoens utforsking av estetikk og flermediale uttrykk utvidet hva video kunne være.

Andre inspirasjonskilder hun nevner fra denne perioden er tidlig eksperimentell film som Fernande Legérs Ballet Mecanique (1924), samt Man Ray sine arbeider. Videokunst var lite tilgjengelig i Norge på den tiden. Mye av videokunsten på tidlig åttitall var amerikansk, og kritisk til det tv-konsumerende samfunnet. Mediekritikken de ofte tematiserte var en ikke like relevant for en kunstner fra et land med en statskanal.

En kamp på videomediets vegne

Tiden på tegnesalen Statens kunstakademi, med Ludvig Eikaas som professor, husker hun som en kamp på videomediets vegne, samtidig som hun var en student som møtte opp på akttegningskurs, og forholdt seg til krav om å male ‘som man skal’ på en malerlinje.

Forholdene for 1. klassen var elendige, stuet inn på tegnesalen, ikke noe årsprogram, og kunsthistorie om for eksempel pyramidene i Egypt en time i uken. Etter flere år på universitetet så Bergaust manglene i dette.

Men hun fikk jobbet med sitt eget uttrykk, med kroppen i rommet, det fysiske i verden avbildet og eltet med video. Hun jobbet utforskende med kameraets og redigeringens fysiske muligheter. Fant egne teknikker. Malte på modeller, brukte dybdeskarpheten for å jobbe lagvis i rommet. Tilstedeværelsen av det tegnede, av farge og linje konstruerer romlige tidsbaserte ‘malerier’. Resultatene av utforskingen kan ses i filmer som Lines II (1986) og Signs (1987).

En tid inn i studiene laget studentene en felles video om livet på Statens kunstakademi med et kritisk blikk, der de dårlige forholdene ble vist men med et glimt i øyet. Etter det økte skolens forståelse for at Bergaust brukte video. Både ansatte og studenter deltok i filmen, og filmen ble sist vist i forbindelse med et jubileum på UKS i 2013. Men video ble i større grad forstått som en avkommer etter filmen, både i tiden og på akademiet, med det dokumentariske og fortellende filmspråket. Undervisere og medstudenter så ikke de materielle, prosessuelle og nonlinjære mulighetene som Bergaust fant. Det var dette som interesserte Bergaust, og som hun har fortsatt å utforske gjennom hele sitt kunstnerskap.

I andre året på akademiet ble Bergaust gravid, og etter dette fortsatte hun sin kunstneriske produksjon, men mer på hjemmeatelieret fremfor på skolen. Verken utstyret eller tilbakemeldingen og forståelsen for hva hun jobbet med var det der hun fikk uansett. Forståelsen for mediet var underutviklet i staben, men noe mer akseptert blant medstudenter. En av medstudentene på akademiet, Nicola Schröder fra Berlin, ble en god samarbeidspartner for Bergaust. Schröder jobbet med skulptur, og i dette samarbeidet utviklet Bergaust visninger av video som skulptur i rom. Blant annet viste de arbeider i et prosjekt ved vannfoskningsinstituttet til Technische Univsersitat Berlin, der Bergaust viste filmet vann i bevegelse vist i monitorer. Installasjonen Wasserwerk som var et samarbeid mellom Bergaust og Schröder ble også vist i Berlin på Galerie A&O i 1990 for et interessert kunstpublikum.

Det å gjøre de karrieremessige ‘rette’ valgene har ikke vært det som har drevet henne. Det å spise lunsj med den interesserte og viktige galleristen i Berlin for eksempel, forsto ikke Bergaust poenget med den gangen, og prioriterte det heller ikke.

– Det har tatt tid for meg å forstå kunstverden, spesielt maktstrukturene, sier Bergaust. – Kanskje fordi det jeg drev med ble oppfattet som noe utenfor det sentrale kunstfeltet?

Selv om noen av medstudentene engasjerte seg var video likevel fortsatt oppfattet som noe alternativt i Norge, som subkultur mer enn del av et etablert kunstfelt. Denne lesningen oppfattet hun som mindre fremtredende i utlandet.

Den digitale tiden

Det ble en del reiser i Europa, deltagelse på utstillinger på festivaler på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet. Hun presenterte blant annet filmen Egg i på Arnhem Internationaal Audio Visual Experimenteel Festival (AVE) i Arnhem i Holland i 1987, i høygravid tilstand. Det animerte uttrykket i Egg viser en bro fra det tegnede i Bergaust bakgrunn, men er også en konsekvens av begrensningen i de dengang digitale mediers lave lagringsevne. Det var ikke lagringsmedier for tunge filer den gangen, og med animasjonsteknikk ble materialet lettere å håndtere.

På reisene fikk hun også oppleve mediekunst utenfor Norge, der det skjedde mer og mer i denne perioden.

Bergaust visuelle uttrykk og måte å angripe mediet på førte henne elegant over i den digitale tiden og internettets ‘oppstandelse’. Nettkunst og utforsking av hyperkoblinger rimte med hennes søken mot det nonlinjære som hun lenge hadde jobbet med tematisk foran kameraet, gjennom abstraksjon og repetisjon. Internettets nettverksmodell samler både i seg en holdning til samarbeidet som form, en ikkehierarkisk holdning til mennesker. Internett har opphevet begynnelse og slutt formalt og filosofisk. Dette hadde også Kristin Berghaust jobbet med i sitt kunstneriske uttrykk.

En karrieremessig blindgate

Bergaust fikk flere stipender tidlig i karrieren, og nevner spesielt betydningene av å bli tilgodesett av andre kollegaer som satt i den nasjonale stipendkomiteen. Dette gjorde spesielt godt etter år med motstand og spørsmålet om ‘er det der kunst?’. Stipendet på 30.000 som kom fra Vederlagsfondet i 1989 da hun var blakk og hadde et nyfødt barn ga henne mulighet til å kjøpe sitt eget utstyr. For som Bergaust sier: – Her i familien har det vært ‘ingen sommerferie i år, mamma må ha nytt kamera’, helt fra begynnelsen.

I 1991 med nedgangstider i Norge, og mulighet for ‘arbeidsløshetspakke’ meldte hun seg arbeidsløs, som ‘trenden’ var blant kunstnerne den gangen. Det ga penger i lomma og tid på atelieret. Men så enkelt ble det ikke for Bergaust, som ikke fikk noen pakke, men nesten havnet som fyrbøterassistent på Gaustad sykehus etter et møte på arbeidskontoret. De mente at kunsten var en ‘karrieremessig blindgate’. På arbeidskontoret krevde de at hun tok denne stillingen, om det ikke var andre relevante oppdrag i arbeidsmarkedsprogrammet. Hun fant heldigvis en prosjektstilling hos Norske Billedkunstnere som gikk ut på å lage en rapport eller et underlagsmateriale for utviklingen av et etterutdanningsprogram for billedkunstnere. Ironisk nok, rett fra skolebenken. Men Bergaust hadde livnært seg som underviser på Strykejernet parallelt med tiden på kunstakademiet, og var ikke helt uten pedagogisk erfaring i kunstfag. Undervisning har senere vist seg å være noe hun ikke har sluppet taket i.

Prosjektet ble en bratt læringskurve i organisasjonarbeid og kunstnerpolitikk, og resulterte i utgangspunktet for etterutdanningsprogrammet som skulle vise seg å bli et fast program ved kunsthøgskolene.

Norges første interaktive nettkunstverk

Bergaust engasjerte seg i G.U.N, Galleri uten navn, i årene mellom 1994-2001, et kunstnerdrevet initiativ. I en periode som hun beskriver som en bølgetopp av kunstnerisk aktivitet i Oslo. Kunstsynet endret seg og video ble en naturlig del av kunstscenen.

Kristin-Bergaust-time-in-GUN-projectKonspirator2001

fra prosjektet «The art of hospitality». Dette var en utstilling, et seminar og et utvekslingsprosjekt. Utgangspunktet var G.U.N.s ønske om å kunne invitere utenlandske kunstnere til Oslo. Vi innredet bakrommet på G.U.N med køyeseng og satte inn dusjkabinett og kjøkkenutstyr. G.U.N startet en utveksling der køyesenger ble «eksportert» til andre kunstnerinitiativer med lignende behov. Betingelsen er at sengen blir stående slik at den kan benyttes av gjestende kunstnere.

I denne perioden jobber Bergaust med nettkunst i tillegg til video, og lager blant annet en installasjon til Høstutstillingen. Installasjonen er Norges første interaktive nettkunstverk:, Høst-ut-stillingen.sys, av Kristin Bergaust og Kenneth Korstad Langås. Installasjonen er en viritualisering av Kunstnernes hus og aktørene og aktivitetene i en kunstinstitusjon. Man kunne klikke seg inn i de ulike etasjene og utstillingsrommene og oppleve ulike interaktive formater som chatroom eller tekster der man kunne velge ulike alternativer, møte små animasjoner og bevege seg rundt som i et dataspill. For å sette dette inn i et tidsbildet var 1995 i Internettets barndom i Norge, målinger utført på 1990-tallet viste at antallet ukentlige brukere av internett i Norge lå på 5% i 1995, 10% i 1996 og 15% i 1997. Det var i 1995 stort sett på universiteter og i noen bedrifter vanlige brukere fikk tilgang til internett. I 2013 var 85% av Norges befolkning på nett. Høstutstillingen blir som den første kunstutstilling i Norge lagt ut på internett.

Bergaust var også kurator, både på G.U.N, mest gjennom Atelier Nord, og i andre sammenhenger. Blant annet med Norsk Experimentalvideo Berlin 1992 og Lovetech (Nordic female artists video-program) for Screens i Trondheim.

Atelier Nord, fra lino til online

Dag Solhjell og Anne Breivik inviterte Bergaust inn i styret for Atelier Nord 2, som den gang var et grafisk verksted men med en begynnende overgang til å bli et digitalt verksted. 1997 begynte hun som leder og var der frem til 2001. I disse årene var det stor kamp om midlende, og søvnløse perioder i redsel for å ikke få betalt ut lønn. Erfaring fra organisatorisk og kunstpolitisk arbeid kom godt med. Kampen bestod også i å endre Atelier Nord, ved å si takk for nå til grafiske trykkeprosesser og maskinpark. Det var heftige diskusjoner om prioritering av nye medier fremfor grafikken. Da Bergaust ringte Anne Breivik og fortalte at den grafiske tid var over, sa Breivik:

– Det var på tide, jeg skulle ha gjort det selv før om jeg hadde turt!

Det foregikk også en strid i kunstfeltet, om kvalitet, og Bergaust understreker at teknologisk kvalitet ikke er noen garanti for kunstnerisk kvalitet, og heller at mange interessante arbeider er laget av teknologiske nybegynnere eller med enkel bruk av teknikk. Dette er ikke en ukjent diskusjon i dag heller, og har en parallell til kunst versus kunsthåndtverk-debatten som ennå tar sine runder. Men det var mer enn kamp, det var først og fremst et rikt innhold som workshops og kuratering, og arbeid for å fremme kjennskapen til video og mediekunst. Bergaust trekker frem at sitt internasjonale nettverk ble i stor grad etabler i denne perioden og som hun har glede av ennå. Hjelpen fra Norsk kulturråd var en viktig støtte, og muliggjorde også en mer stabil drift av Atelier Nord mot slutten av hennes periode.

For å sikre en fremtid for Atelier Nord og støttepartneres tillit, måtte virksomheten beskrives og formidles. Aktivitetene henvendte seg både til brukere men også til publikum, med smale og brede aktiviteter. Kompleksiteten i programmet for et sted som Atelier Nord krever tydelighet uten å gå på kompromiss med innholdet. Mot slutten av sin periode fikk Bergaust Atelier Nord på statsbudsjettet, og var med å initiere PNEK 3. Hun var også medlem av gruppen som skrev rapporten, ‘Skjønnheten og utstyret’, for Norsk kulturråd som dannet grunnlaget for det som skulle bli kulturrådets politikk på KNYT-feltet 4.

Uegnet for stueveggen. Intervju med Bergaust

Uegnet for stueveggen. Intervju med Bergaust, fra Bergaust arkiv.

Plass for pedagogikk

Da perioden var ferdig var hun sliten av å kjempe.

– Jeg hadde oppnådd det jeg ønsket for Atelier Nord og klar for å være i en organisasjon som jeg ikke behøvde å bære på skuldrene. Bergaust ble invitert til Trondheim, til Intermedia, en avdeling på Kunstakademiet i Trondheim som Jeremy Welsh hadde bygget opp. Intermedia bød på andre utfordringer og muligheter enn Atelier Nord. Her ledet hun innføringen av den nye bachelor- og masterstrukturen som også møtte mye motstand, særlig i en del kunstmiljøer. Og den institusjonen hun møtte innfridde, både kunstnerisk med også pedagogisk med den styrkede tverrfagligheten som var kommet inn i kunstskolene i denne perioden. Hun var først vikar som leder av Intermedia, og senere også professor frem til 2008. Arbeidet med studentene har fortsatt hele hennes yrkeskarriere. I dag er hennes plass på Høgskolen i Oslo og Akershus ved Fakultet for teknologi, kunst og design, Institutt for estetiske fag, der hun underviser omlag 30 masterstudenter. Her er fokuset forholdet mellom kunst og samfunn i et samtidsperspektiv.

Prosessen som verket

Flere av Bergaust sine arbeider og generelle engasjement utenfor verksproduksjonen har dreiet seg rundt det hun kaller cultural sustainability, en bærekraftighet og langsiktighet i byplanlegging og samfunnsbygging. At kulturen skal dyrkes og styrkes når noe skal endres, ikke jevnes med jorda for å bygge nytt. Teaterbåten Innvik var et stort engasjement for henne samt utbyggingen av Bjørvika i Oslo. Som hennes tidligste arbeider utforsket kroppen i rommet, kan man si at i senere arbeider har hun utforsket menneskets plass i samfunnet. Det ligger flere politiske undertoner, også feministiske om man fordyper seg i hennes produksjon. Hun har jobbet direkte i politiske og sosiale prosesser som kunstner og engasjert, og har ikke noe behov heller nå for å definere det som det ene eller andre, som innenfor eller utenfor kunsten. Den usnobbete holdningen til eget arbeid, fascinasjon for pedagogiske prosesser og menneskers potensiale til å påvirke sine omgivelser skaper inkluderende kunstneriske prosesser uten tydelig begynnelse og slutt. En naturlig konsekvens for en kunstner som har vært med på å skape både arenaer og uttrykk i den nye norske mediekunsten.

Kilder:

Kristin Bergaust, 2014
kristinbergaust.no
Atelier Nord
radiOrakel.no
Trondheim elektroniske kunstsenter
PNEK
NORSK KULTURRÅD OG DEN ELEKTRONISKE KUNSTEN – evaluering av forsøksperioden og perspektiver framover – Notat nr 58 Norsk kulturråd 2004
EIT NETTVERK FOR ELEKTRONISK KUNST – ei evaluering av Atelier Nord, NOTAM og BEK
Jorunn Veiteberg
Delrapport i evalueringa av statsbudsjettets kap. 320, post 74. Desember 2004

Notes:

  1. RadiOrakel ble startet i 1982 da myndighetene åpnet for lokalradiodrift i Norge. På en kvinnekulturfestival samlet en gruppe kvinner inn penger til å starte opp verdens første kvinneradio.
  2. I 1962 innledet Anne Breivik og Reidar Rudjord et samarbeid om et felles grafikkverksted i Oslo. I 1965 omdannet Anne Breivik dette til et åpent og internasjonalt orientert verksted for metallgrafikk etter modell av det kjente Atelier 17 i Paris, og i 1967 fikk verkstedet navnet Atelier Nord. I 1993 fikk Atelier Nord investeringsmidler fra Norsk kulturråd for opprettelsen av data- og videoavdeling i tillegg til grafikken. Da Anne Breivik trakk seg tilbake i 1997 ble Kristin Bergaust ansatt som leder. I hennes periode frem til 2001 gjennomgikk Atelier Nord en betydelig omlegging av driften.
  3. PNEK (Produksjonsnettverk for elektronisk kunst) er et nettverk av norske organisasjoner som arbeider med produksjon og formidling av elektronisk og interdisiplinær kunst. www.pnek.org
  4. Kunst og ny teknologi, som blant annet har som formål å stimulere til videreutvikling av teknologisk spisskompetanse innen kunstfeltene.

Comments Closed

Comments are closed. You will not be able to post a comment in this post.